Spesialintervju/- Roten til antisemittismen er behovet for å ha syndebukker

- Roten til antisemittismen er behovet for å ha syndebukker

Synagogeforstanderen i Oslo, Ervin Kohn, om å være jøde i Norge
Jan-Aage Torp
12. Mai 2017

Han kom til Norge i 1960, og merker idag «den nye antisemittismen», den politiske antisemittismen, som er kommet mer til overflaten.

 

- Roten til antisemittismen er behovet for å ha syndebukkerMINORITETSKOMPETANSE: Synagogeforstander Ervin Kohn sier at jødene i Norge har en unik kompetanse på å være minoritet, fordi de har vært det i mange land i generasjoner. Foto: NTB scanpix

– «Jøde» er nå et av de mest vanlige skjellsordene i norske skolegårder sier Ervin Kohn, synagogeforstander i Oslo og nestleder i Antirasistisk Senter. Han forteller følgende om sin bakgrunn.

 

– Jeg bodde i Ungarn til jeg var fem år og kom til Norge sammen med min mor og far. Vi var egentlig ikke flyktninger selv om vi forsøkte å flykte i 1956. Men min far var litt treg, så vi ble tatt ved grensen. Akkurat da vi skulle over grensen, ble grensen stengt mellom Østerrike og Ungarn. Da vi kom til Norge i 1960, var det fordi min far ble ansatt som kantor i i det mosaiske trossamfunn i Oslo, forteller Ervin Kohn om årsaken til at han ble norsk.

- Hvordan har det vært å vokse opp som jøde i Norge?

- Det har vært veldig fint fordi at man så på meg som litt eksotisk. Jeg hadde noe nytt å bidra med, noe som var annerledes. Og da jeg vokste opp og gikk på skole i Norge på 60- og 70-tallet, var det veldig mye mindre annerledeshet i Norge enn det er i dag. I dag er det å være eksotisk i litt større grad møtt med frykt, og det er litt synd.

Jiddisch

- Du er jiddisch-talende. Er det det vanlige språket blant jøder i Norge?

- Nei, det er det ikke lenger. Vi er bare 2-3 personer her som snakker jiddisch i dag. Mange av jødene som kom til Norge, kom fra det gamle Tsar-Russland og de baltiske statene, ikke minst fra Litauen, og de var jiddisch-talende. Men å bringe det videre i generasjoner er ikke så lett. Når man bodde i land hvor man blir tvunget til å bo sammen, for ikke å snakke om å oppholde seg i ghettoer som i Tsar-Russland, var det annerledes. Man fikk gå ut for å jobbe, men man måtte bo samlet. Og når man har et slikt press utenfra, så er det lettere å bevare tradisjonene, som inkluderer språk. Men i et fritt land som Norge, så er det ikke så lett.

Vet lite

- Har du merket noen markert forandring i synet på jøder i Norge gjennom disse årene?

- Generelt vet man lite om jøder. Omfanget av vår kunnskapsløshet kjenner ingen grenser! Men det som er en merkbar forandring fra jeg vokste opp på Grorud på 60-70-tallet, er at da var det helt utenkelig å høre «jøde» som skjellsord i norske skolegårder. Og det har vi nå fått stadfestet gjennom HL-senterets undersøkelse om jøder (i 2010-2012 om den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter): At «jøde» er et av de mest vanlige skjellsordene i norske skolegårder.

 

- Roten til antisemittismen er behovet for å ha syndebukkerDet virker som at Frp ønsker å sende et signal om at vi er uønsket her i landet.

- Jeg tror at antisemittismen av idag er den skikkelig gamle antisemittismen som vi alltid har hatt, pluss «den nye antisemittismen», den politiske antisemittismen. Den har kommet mer til overflaten. Ingen tvil om at den har ligget der, og ikke så langt under huden på folk heller.

 

Roten

- Men hva er roten til antisemittismen?

- Roten til antisemittismen er det menneskelige behovet for å ha syndebukker. Mange mister forøvrig klarsynet når de blir historieløse. Da mister de sin bibelkunnskap og alle disse metaforene og historiene vi har, om «Janus-ansikt», «Urias-post», «syndebukk» osv, som blir borte fordi vi ikke vet hvor det kommer fra.

- Det er mange som stiller spørsmålet til jødene: Hvorfor blir dere forfulgt? Da sier jeg at en må ikke søke svaret på det spørsmålet hos den som blir mobbet. En må søke det svaret hos den som mobber, og stille spørsmålet: Hvorfor mobber du?

Kristne kirke

- Hva slags erfaring har du i forhold til den kristne kirke i Norge, spesifikt i forhold til jødene?

- Mine erfaringer er bra. Vi er veldig glad for våre kristne venner. Vi er glad for at det er 140 kristne skoler i Norge, slik at det er balanse. For balanse er viktig i livet. Men kirken i Norge har også en historie med jøde-forfølgelse. Men så har man gjort erkjennelser. Men det finnes en viss historieløshet også. Vi ser utslag av det hos enkelte, som for eksempel KFUM og KFUK. Og ikke minst det som skjedde på Frp-Landsmøtet. Det virker som at Frp ønsker å sende et signal om at vi er uønsket her i landet!

Sjarmerende

- Hvordan føler du som jøde med sånne som meg da, som drar til Israel og feirer løvhyttefesten og synes at alle jøder ser fantastiske ut. Er dette bare sjarmerende, eller irriterende, eller?

- Det er et bra spørsmål. Vi synes det er helt «ålreit». Men i den grad du tror at det er fint å få jødene fortest mulig tilbake til Israel, for da vil vi påskynde Messias` gjenkomst, vel, det synes vi ikke er så veldig morsomt. Men det er greit å kunne snakke om det, synes jeg.

- Det jeg advarer mot, det er gruppe-tenkning. Alle jøder er ikke sjarme-rende! Like lite som alle nordmenn er sjarmerende. Gruppetenkning er farlig. Vi merker det i vårt samfunn i dag. Og her i Antirasistisk Senter pleier vi å si: «En kødd er en kødd, uansett etnisitet». Og det sier noe om at vi må se den enkelte, som et selvstendig individ. Alle mennesker kan gjøre gode ting og alle mennesker er disponert for å gjøre dårlige ting. Og da er det dette konkrete mennesket som gjør det, ikke som representant for gruppen «jødene» eller «muslimene», eller «de homofile», eller hva det måtte være.

Holocaust

- Men hva slags forhold har du følelsesmessig og intellektuelt til begreper som Holocaust for eksempel?

- Jeg er barn av to Holocaust-overlevende. Min mor var i tre leire: Auschwitz, Birkenau og Bergen-Belsen. Min far var yngst av 12 søsken og den eneste som overlevde. Jeg gjorde en gang et regnestykke: Hadde jeg beholdt alle mine onkler og tanter, ville jeg hatt ca. 145 fettere og kusiner. Men jeg har 7. Så det sier noe om hvilket bakteppe vi snakker om. Min mor var mentalt syk hele sitt liv etter krigen. Så det er klart at indirekte og direkte er jeg blitt merket av Holocaust. For ikke å snakke om det store bildet: Vår menighet i Oslo ble nesten utradert. Heldigvis var det gode nordmenn, som for eksempel de som drev Fredriksens Transport, som hjalp 500 jøder over til Sverige. Slik hadde vi et grunnlag å starte på når man skulle gjenoppbygge menigheten i Oslo.

- Men bevisstheten om at noen, ganske mange, bidro i det industrielle folkemordet på mitt folk, det er tøft å ta inn over seg. Så vi gjør ikke det så ofte!

Proff minoritet

- Jødene er «en profesjonell minoritet». Vi er kanskje den eneste proffe minoriteten vi har i Norge, fordi vi har vært en minoritet i Europa i snart 2000 år. Fra land og til land. Noen ganger frivillig, men som oftest ble man tvunget til å flytte og være minoritet i et nytt land. Vi har gjennom generasjoner opparbeidet en minoritetskompetanse, mens alle andre minoriteter kommer stort sett fra majoritetssamfunn. Alle de som kommer fra Pakistan kommer fra et majoritetssamfunn, de fra Tyrkia kommer fra et majoritetssamfunn hvor de var en del av majoriteten og de har ikke minoritetserfaring. Det har vi. Vi vet hva som skal til.

Norskhet

- Vi vet de at det første vi må gjøre, er å lære norsk. Språket er alfa og omega. Nå lærte aldri innvandrerne som kom hit i voksen alder norsk uten aksent, men barna skulle gjøre det! Det å snakke gebrokkent i vår menighet, blir sett ned på den dag i dag. Det er et uttrykk for hvilken vekt vi legger på det.

- Det andre er at vi har en sensitivitet for hva som er de viktige kulturele-mentene i dette landet. Som når man diskuterer hva det er som er norsk kultur, trekker vi litt på smilebåndet, for vi vet jo det. Det merket jeg og mine foreldre da vi kom hit. Vi må lære å gå på ski. Man skal gå på tur, med sekk, man skal gå i skogen og plukke bær. Det er hytteturer og man må delta i idrettslag, korps og delta på dugnader. Det er norskhet. Det er enkelt. Derfor har jødisk museum nå en permanent utstilling i gården utenfor museet med jøder i norsk idrett.

Ambassaden

- Hva tenker du om at Norge flytter sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem?

- Det er mye å tenke rundt det. Jeg er usikker på om det er en del av løsningen. Men rent praktisk vil ikke det være vanskelig, for USA har alleredeet et kjempesvært konsulat i Jerusalem. Jeg tror konsulatet i Jerusalem er mye større enn ambassaden i Tel Aviv. Så det er snakk om å bytte skilt da, så rent praktisk er det ikke noen uoverkommelig oppgave. Men, det er et signal man sender gjennom alt man gjør. Alle handlinger sender signaler. Og spørsmålet er: Hvilket signal ønsker vi å sende, og er det hensiktsmessig å sende det signalet nå? Det kan man diskutere. Vi erkjenner at det må være to vinnere eller to taper i denne konflikten.  Og når du først har gjort den erkjennelsen, kan man stille spørsmålet: Ønsker jeg å bidra til en løsning eller ønske jeg å bidra til problemet? De som bare heier på det ene laget, de er faktisk en del av problemet.

- I en ideell verden, bør Norges utenriksminister Brende flytte ambassaden til Jerusalem?

- Ja, jeg mener jo det. «At the end of the day», når vi har fått til en forsoning og palestinerne har fått etablert sin stat, så mener jeg jo det. 

To-statsløsning

- Så du går for en to-statsløsning?

-

- Roten til antisemittismen er behovet for å ha syndebukkerPalestinerne må selv etablere den staten. Årsakene til at de ennå ikke har gjort det, er at de da faktisk må peke på hvor grensene skal gå. Og det vil de ikke. 

Nei, jeg går for at de etablerer sin egen stat og Israel er Israel, sånn som den er. Når du sier to-statsløsning blir det litt sånn ullent for folk. Det som er viktig er at det er ikke «de an-dre» som kan gjøre det. Palestinerne må selv etablere den staten. Årsakene til at de ennå ikke har gjort det, er at de da faktisk må peke på hvor grensene skal gå. Og det vil de ikke. 

 

- Hvem er det største politiker i det moderne Israels historie?

- Den største er vel Ben Gurion. Men det er så mange. Jeg hadde veldig sans for Golda Meir, og jeg hadde jo ogå veldig sans for Menachem Begin, men jeg har også sans for Ariel Sha-ron. Og Yitzak Rabin, for all del.

Netanyahu

- Netanyahu da?

- Nei, Netanyahu er ikke stor på noen som helst måte. Men han kan plutselig overraske. Slik som Sharon, han overrasket jo mange. Av dagens israelske politikere tror jeg Netanyahu er den eneste som har styrke nok til å gjøre det som bør gjøres. Det skal mye til for en arbeiderpartipolitiker å få til det.

Åndelig liv

- Men du er altså leder for synagogen. Hvordan er det? Hva slags åndelig liv er det?

- Jeg er ikke leder bare for synago-gen. Jeg er leder for samfunnshuset vegg i vegg også. Så jeg er leder for hele menigheten. Vår menighet har en synagoge.

- Hva slags åndelig liv, ja for å ta ditt personlige liv. Ber du til Gud hver dag?

- Der har vi altså disse kristne referanserammene som jeg må si litt om. For det er ikke så uvanlig å få spørsmål om tro, i hvilken grad man er troende. Men dersom du spør en jøde eller en muslim, for den saks skyld, i hvilken grad han eller hun er troende, kan det hende at de blir litt blanke i blikket, og så ser du at de er på en mental charter-reise. For vi forstår ikke helt spørsmålet, og enda vanskeligere blir det å svare. Men hvis du spør i hvilken grad du er praktiserende, da får du litt liv.

Praktiserende

- I hvilken grad er du praktiserende, Ervin?

- Jeg har for eksempel et kosher-hjem og jeg forsøker å gjøre så mange Mitzvot som mulig. Mitzvot er de religiøse forpliktelsene. Men jeg kom

mer stort sett til kort selvfølgelig. Og vi feirer Shabat på vår måte. Vi har alltid holdt Shabat. Marianne tenner lys og jeg gjør Kedosj. Og vi sier de bønnene som skal gjøres og jeg velsigner Sabaten. Så går vi stort sett til synagogen på lørdag, men jeg kjører jo til synagogen da. Du må ikke si det så høyt at rabbineren får det med seg, det er ikke lov. Så har vi oppdratt våre barn. Vi har tre barn og alle tre er nå jødisk gift. Sånn sett så har jeg fire jødiske barnebarn og føler at jeg ikke har bidratt til å bryte lenken. Det har betydd mye for meg, sier Kohn og leggger til:

- Lenken. Nettopp. Det er jo det som har opprettholdt det jødiske folk. Jeg leder jo også en ortodoks menighet, men jeg pleier å si at vår menighet er ortodoks med stort sett ikke-orto-dokse medlemmer.

Ortodoks

- Vil du si at du selv er ortodoks?

- På mange måter er jeg det. Samtidig er det mange som vil si at «han er jo ikke ortodoks, han kjører på sabbat-en», og det er jo ikke lov. Vi har regler for det meste. Jeg holder de færreste av dem. Men jeg har det i hvert fall sånn at rabbineren kan komme for å spise hos oss og mine barn er oppdratt med kosher-husholdning. 

- Den viktigste delen i vår tradisjon er undervisning og studier. Du skal undervise dine barn og det var det som var mantra på 100-års jubileet vårt. «Du skal fortelle dine barn» Jeg tar utgangspunkt i vår viktigste bønn. Den ber vi tre ganger om dagen på hverdager, fire ganger på lørdager og fem ganger på Yom Kippur. Så i to av de tre bønnene, pluss bønnen vi sier før vi legger oss om natten, den bønnen vi sier med en gang vi står opp om morgenen og den bønnen du sier på dødsleiet: Det er Sjema Yisrael: «Hør Israel, Herren er Gud, Herren er Én.» Rett etter det, i første vers, står det: «Du skal fortelle dine barn når du er hjemme, når du er på reise, når du står opp, før du legger deg. Du skal undervise dine barn.» Så under-visning er kanskje det mest sentrale for oppdragelsen i jødisk tradisjon.

Jesus fra Nasaret

- For å ta et viktig spørsmål for kristne til slutt: Jesus fra Nasaret, hva tenker du om han?

- Han er jo en historisk figur for oss, altså han har eksistert. Han var en god jøde hele sitt liv. Vi tror at han aldri hadde ideer om å stifte en egen religion. Han var jo en som, vel, det var jo mange som leste øvrigheta leksen i vår historie og han var en av dem. Så han hadde mye godt for seg, avslutter Ervin Kohn.

(Intervjuet er tatt opp i TV-format. Hele TV-intervjuet kan sees på Facebook-siden «IDAG fra hovedstaden med Jan-Aage Torp».)

Relaterte dokumenter
Powered by Cornerstone